Norsk mat på italiensk

Jeg har litt hjemlengsel av og til, så lykken var stor da de skulle arrangere norsk messe i Bologna. Norsk fisk skulle promoteres, og det skulle bli smakebiter på alle. Hvorfor er vi ikke flinkere til sånt i Norge? De er veldig flinke til å veve sammen kultur og næringsliv her nede. Det er stadig vekk messer hvor du kan smake og kjøpe produkter. Sjokolademesse, vinmesser, økologiske produkter, ostemesse, spekemat... De er stolte av produksjonsmetodene og produktene sine, og italienerne er interesserte i begge deler. Og denne gang altså norsk messe.

Det ble ikke helt som jeg hadde trodd, men desto mer morsomt å se norsk mat tilpasset italienere. Menyen var røkelaks, baccalà og stoccafisso. Første post var små kjeks med stoccafisso. Stoccafisso og baccalà er vel stort sett det samme. Mulig det ene er klippfisk og det andre tørrfisk. I allefall var det godt. Kan kanskje sammenligne det med plukkfisklignende masse smurt på kjeks. Så videre til neste bord. Der kunne jeg velge om jeg ville ha hvitvin, rødvin eller vann. Jeg plukket med meg et glass hvitvin og tuslet videre mot neste bord med røkelaks. Det var da hjemlengselen dukket opp for alvor. Den var fantastisk god, bare synd de ville servere den med det vanlige, seige, italienske brødet som minner om langebrød. Jeg tok en usving innom vinbordet igjen før jeg stoppet på neste post – baccalà. Oppi grytene surret det norsk torsk sammen med en mengde smør og noen ubestemmelige ingredienser. Ved siden av serverte de polenta som er en maisgrøt. Jeg er ikke noe særlig glad i polenta. Det ser ikke ut som det jeg har bilder av i kokebøkene mine (de meksikanske). Den har konsistens som semulegrøt og er mettet med olje. Baccalàen var grei den, men litt for oljete for min smak, så jeg tok en ny tur innom røkelaksen, før jeg ruslet ut av lokalene akkopagnert av nasjonalsangen som var satt på repeat men delvis ble overdøvet av det trillende stereoanlegget utenfor.

Noen har bygget om en motorsykkel til et to meter høyt stereoanlegg på hjul som spiller instrumentalversjoner av “klassikere” med klang herfra og til andre siden. Og denne musikken prøver de å selge – høylydt! Ikke alt er kultur i Italia.

Nå gleder jeg meg til norske jordbær og reker!