Carissimi amici cari

Forrige onsdag var Prodi i hjembyen Bologna og talte til folkemassene på Piazza Maggiore. Mellom ti og femten tusen mennesker hadde møtt opp, i følge politiet, og det vaiet i flagg og bannere.

Carissimi amici cari. Berlusconi deve andare a casa! Al fine abbiamo vinto. Kjæreste, kjære venner. Berlusconi må gå hjem. Vi vant til slutt!

Naboen min har vunnet valget, men Berlusconi beliter seg ikke. Han nekter å godta nederlaget og krever et samarbeid mellom venstre- og høyresiden til offisielle valgresultater foreligger. Om de offisielle tallene endelig foreligger har jeg ikke fått med meg, men han hevder uansett at valget er korrupt og at stemmene må telles om igjen.

I følge professor Richard Lynn ved universitetet i Ulster i Nord-Irland, er italienerne de smarteste i Europa. Jeg slutter likevel ikke å under meg over enkeltes allmenkunnskaper.

For Berlusconi er kommunistene roten til alt vondt, og han bruker enhver anledning til å sverte og latterliggjøre dem. På et valgmøte i Napoli presterte han å si “Jeg er blitt beskyldt for å si at kommunistene under Mao kokte og spiste barna sine. Dette er ikke sant. Dersom dere leser Il libro nero del comunisti, vil dere se at de ikke spiste barna sine, men de kokte dem for å bruke dem som gjødsel på avlingene sine. Vi har i dag tre kommunistiske partier på venstresiden i Italia!” (fra Corriere della sera og La Stampa)

Det utløste selvfølgelig et ras av protester, og da han fikk kritikk for å skape internasjonale kriser unnskyldte han seg med: “E storia. Non li ho mica cotti io!” Det er historie. Det er da slett ikke jeg som har kokt dem!

Jeg hadde en kjempekrangel med to kommunister om 2. verdenskrig. De hevdet at Norge var på tyskernes side under krigen, at vi aldri var okkupert og at vi fikk en ny nazistisk regjering bestående av nordmenn. Lenge siden jeg har vært så hissig... De ble skjelt ut både på norsk, engelsk og italiensk. Dessverre var det ikke mye som gikk inn, for de satt tydeligvis med fasitssvaret og forsto ikke at det var en blanding av halvsannheter og tullball. Vi er en liten, ubetydelig nasjon på størrelse med Milano og kunne vært styrt av en borgermester. Alt vi har er oljen. Vi er veldig heldige, og kan ingenting. Hva slags argumenter dette var for norsk deltakelse på den tyske siden forsto jeg aldri. Men, hva kan man si. Kommunistene koker jo ungene sine – det er vel ikke annet å forvente.

Et litt morsommere eksempel er fra en dag jeg hadde tenkt meg på butikken. Jeg hadde fått vite at det lå et annet supermarked i motsatt retning fra der jeg pleier å handle, og ville ha noen til å peke det ut for meg på kartet...

B: jeg vil se hvilket supermarked som er nærmest.
X: (peker laaangt avgårde på kartet...) her er det.
B: ah – det er så langt ja. Nei, da går jeg til det vanlige innenfor bymuren.
X: Neida, det er kortere. Ser du ikke – i midten av kartet her (innenfor bymurene) er alle gatene mye mindre og tettere. De har trykket dem sammen på kartet.
B: (wtf?..) Du mener at målestokken på kartet er en annen innenfor bymurene enn utenfor? At det er derfor gatene står tettere – ikke fordi det er sentrum innenfor murerene?
X: Ja? Tror du ikke det?
B: (målløs ganske lenge) Eh.. uhm.. nei... Tror nok at hele kartet har samme målestokk ja.

Eller...
X: Feirer dere påske i Norge?
B: Ja, det gjør vi.
X: Er dere katolikker?
B: Nei, i Norge er de fleste protestanter.
X: Å... Men tror dere på Gud da?
B: (åååhvordanforklaredettepåhøfligmåte...)..eh..ja.

Generelt sett har jeg inntrykk av at italienere ikke vet så mye om det som foregår utenfor landets grenser, men på den andre siden er det blitt tydeligere for meg hvor lite Norge egentlig er. Det virker som de ikke vektlegger ordene mine fordi jeg kommer fra et lite sted langt nord. Ettersom de ikke vet noe om min kultur er det helt utenkelig at jeg skal kunne vite noe om andres – eller min egen for den saks skyld. Jeg har vært i, for meg, absurde diskusjoner om Norge grenser til Russland eller ikke, om arealstørrelsen på landet vårt, og om prisen på torsk. Kanskje nettopp fordi vi er så få har vi større behov for å orientere oss om det som skjer rundt oss utenfor grensene? Men det er jo alltid flere sider av en sak, så nå lurer jeg alvorlig på mine egne allmennkunnskaper. Hvor er hullene - og hvor graverende er de, mon tro?