Norsk mat på italiensk

Jeg har litt hjemlengsel av og til, så lykken var stor da de skulle arrangere norsk messe i Bologna. Norsk fisk skulle promoteres, og det skulle bli smakebiter på alle. Hvorfor er vi ikke flinkere til sånt i Norge? De er veldig flinke til å veve sammen kultur og næringsliv her nede. Det er stadig vekk messer hvor du kan smake og kjøpe produkter. Sjokolademesse, vinmesser, økologiske produkter, ostemesse, spekemat... De er stolte av produksjonsmetodene og produktene sine, og italienerne er interesserte i begge deler. Og denne gang altså norsk messe.

Det ble ikke helt som jeg hadde trodd, men desto mer morsomt å se norsk mat tilpasset italienere. Menyen var røkelaks, baccalà og stoccafisso. Første post var små kjeks med stoccafisso. Stoccafisso og baccalà er vel stort sett det samme. Mulig det ene er klippfisk og det andre tørrfisk. I allefall var det godt. Kan kanskje sammenligne det med plukkfisklignende masse smurt på kjeks. Så videre til neste bord. Der kunne jeg velge om jeg ville ha hvitvin, rødvin eller vann. Jeg plukket med meg et glass hvitvin og tuslet videre mot neste bord med røkelaks. Det var da hjemlengselen dukket opp for alvor. Den var fantastisk god, bare synd de ville servere den med det vanlige, seige, italienske brødet som minner om langebrød. Jeg tok en usving innom vinbordet igjen før jeg stoppet på neste post – baccalà. Oppi grytene surret det norsk torsk sammen med en mengde smør og noen ubestemmelige ingredienser. Ved siden av serverte de polenta som er en maisgrøt. Jeg er ikke noe særlig glad i polenta. Det ser ikke ut som det jeg har bilder av i kokebøkene mine (de meksikanske). Den har konsistens som semulegrøt og er mettet med olje. Baccalàen var grei den, men litt for oljete for min smak, så jeg tok en ny tur innom røkelaksen, før jeg ruslet ut av lokalene akkopagnert av nasjonalsangen som var satt på repeat men delvis ble overdøvet av det trillende stereoanlegget utenfor.

Noen har bygget om en motorsykkel til et to meter høyt stereoanlegg på hjul som spiller instrumentalversjoner av “klassikere” med klang herfra og til andre siden. Og denne musikken prøver de å selge – høylydt! Ikke alt er kultur i Italia.

Nå gleder jeg meg til norske jordbær og reker!

Carissimi amici cari

Forrige onsdag var Prodi i hjembyen Bologna og talte til folkemassene på Piazza Maggiore. Mellom ti og femten tusen mennesker hadde møtt opp, i følge politiet, og det vaiet i flagg og bannere.

Carissimi amici cari. Berlusconi deve andare a casa! Al fine abbiamo vinto. Kjæreste, kjære venner. Berlusconi må gå hjem. Vi vant til slutt!

Naboen min har vunnet valget, men Berlusconi beliter seg ikke. Han nekter å godta nederlaget og krever et samarbeid mellom venstre- og høyresiden til offisielle valgresultater foreligger. Om de offisielle tallene endelig foreligger har jeg ikke fått med meg, men han hevder uansett at valget er korrupt og at stemmene må telles om igjen.

I følge professor Richard Lynn ved universitetet i Ulster i Nord-Irland, er italienerne de smarteste i Europa. Jeg slutter likevel ikke å under meg over enkeltes allmenkunnskaper.

For Berlusconi er kommunistene roten til alt vondt, og han bruker enhver anledning til å sverte og latterliggjøre dem. På et valgmøte i Napoli presterte han å si “Jeg er blitt beskyldt for å si at kommunistene under Mao kokte og spiste barna sine. Dette er ikke sant. Dersom dere leser Il libro nero del comunisti, vil dere se at de ikke spiste barna sine, men de kokte dem for å bruke dem som gjødsel på avlingene sine. Vi har i dag tre kommunistiske partier på venstresiden i Italia!” (fra Corriere della sera og La Stampa)

Det utløste selvfølgelig et ras av protester, og da han fikk kritikk for å skape internasjonale kriser unnskyldte han seg med: “E storia. Non li ho mica cotti io!” Det er historie. Det er da slett ikke jeg som har kokt dem!

Jeg hadde en kjempekrangel med to kommunister om 2. verdenskrig. De hevdet at Norge var på tyskernes side under krigen, at vi aldri var okkupert og at vi fikk en ny nazistisk regjering bestående av nordmenn. Lenge siden jeg har vært så hissig... De ble skjelt ut både på norsk, engelsk og italiensk. Dessverre var det ikke mye som gikk inn, for de satt tydeligvis med fasitssvaret og forsto ikke at det var en blanding av halvsannheter og tullball. Vi er en liten, ubetydelig nasjon på størrelse med Milano og kunne vært styrt av en borgermester. Alt vi har er oljen. Vi er veldig heldige, og kan ingenting. Hva slags argumenter dette var for norsk deltakelse på den tyske siden forsto jeg aldri. Men, hva kan man si. Kommunistene koker jo ungene sine – det er vel ikke annet å forvente.

Et litt morsommere eksempel er fra en dag jeg hadde tenkt meg på butikken. Jeg hadde fått vite at det lå et annet supermarked i motsatt retning fra der jeg pleier å handle, og ville ha noen til å peke det ut for meg på kartet...

B: jeg vil se hvilket supermarked som er nærmest.
X: (peker laaangt avgårde på kartet...) her er det.
B: ah – det er så langt ja. Nei, da går jeg til det vanlige innenfor bymuren.
X: Neida, det er kortere. Ser du ikke – i midten av kartet her (innenfor bymurene) er alle gatene mye mindre og tettere. De har trykket dem sammen på kartet.
B: (wtf?..) Du mener at målestokken på kartet er en annen innenfor bymurene enn utenfor? At det er derfor gatene står tettere – ikke fordi det er sentrum innenfor murerene?
X: Ja? Tror du ikke det?
B: (målløs ganske lenge) Eh.. uhm.. nei... Tror nok at hele kartet har samme målestokk ja.

Eller...
X: Feirer dere påske i Norge?
B: Ja, det gjør vi.
X: Er dere katolikker?
B: Nei, i Norge er de fleste protestanter.
X: Å... Men tror dere på Gud da?
B: (åååhvordanforklaredettepåhøfligmåte...)..eh..ja.

Generelt sett har jeg inntrykk av at italienere ikke vet så mye om det som foregår utenfor landets grenser, men på den andre siden er det blitt tydeligere for meg hvor lite Norge egentlig er. Det virker som de ikke vektlegger ordene mine fordi jeg kommer fra et lite sted langt nord. Ettersom de ikke vet noe om min kultur er det helt utenkelig at jeg skal kunne vite noe om andres – eller min egen for den saks skyld. Jeg har vært i, for meg, absurde diskusjoner om Norge grenser til Russland eller ikke, om arealstørrelsen på landet vårt, og om prisen på torsk. Kanskje nettopp fordi vi er så få har vi større behov for å orientere oss om det som skjer rundt oss utenfor grensene? Men det er jo alltid flere sider av en sak, så nå lurer jeg alvorlig på mine egne allmennkunnskaper. Hvor er hullene - og hvor graverende er de, mon tro?

La festa delle donne

I Italia er kvinnedagen en festdag. En festdag på lik linje med morsdag, farsdag og Valentines day. På gatehjørnene er det satt opp boder som selger små blomsterbuketter, små kvaster med gule mimosablomster i cellofan. I butikkvinduene henger det plakater med spesialtilbud; Avslag på bøker, 20% avslag for alle kvinner i baren, kveldens festmeny, ikke-vulgær striptease – eller bare striptease. Internettsider reklamerer med gavetips til henne, og minner deg om å huske å sende kort.

Har du husket å kjøpe blomst til din kjære? I kveld kan du vel for engangs skyld ta deg av barna mens hun går ut med venninnene og har det gøy? Dette er kvelden hvor alle venninnene går ut sammen. Kaféer, restauranter og diskotek er proppfulle av jenter på vift. Noen tar en drink, noen går ut og spiser og noen går på striptease.

Jeg skal innrømme at jeg aldri har gått i tog selv, men nå ble jeg provosert nå.

Hva er dette for noe? Hvordan kan et helt land misforstå så radikalt? Dette oppfatter jeg som et hån mot hva dagen egentlig står for. MR hadde aldri hørt om at noen gikk i tog, eller at det ble holdt noen appeller.
Heldigvis har det i allefall vært en markering i Roma, hvor president Carlo Azeglio Ciampi har holdt tale. "Il rapporto uomo-donna è troppo sbilanciato in famiglia e la parità è ancora lontana." Forholdet mellom mann og kvinne i familien er alt for skjevt, og likestilling er fremdeles langt unna. Jeg vet ikke hvor godt La Repubblica har gjengitt innholdet i talen, men han har fokusert mye på at menn må oppdage fordelene ved å ta større del i familielivet, dele ansvaret og gledene ved å være foreldre. Han oppfordrer også til å se til de sosiale modellene i enkelte andre europeiske land, uten at det nevnes hvilke land han tenker på. Avstanden til Norge er stor.

Noen prøver tydeligvis, men her vil jeg faktisk tro at det går bakover i dag. Du skal kjøpe undertøy og parfyme til din kjære, og la henne få lov til å få fri en dag? Og hva slags respekt er det kvinnene selv viser for denne dagen?

Striptease skal striptease fordrive.. nei, hvordan var det nå igjen...

*Slår hodet i veggen*

Hvordan i alle dager diskuterer man med en som kan og vet alt - mye bedre enn deg? En som påstår at Norge har vært underlagt Russland, at norsk overhodet ikke har noe med den tyske språkgrenen å gjøre, at alle redaktører i verden kjenner hverandre gjennom et nettverk og at whisky brygges på poteter og løk!

Visste ikke hvilken ende jeg skulle begynne å nøste. Jeg blir matt. Mo i knærne og lam i hodet. Endte opp med å forsvare andres synspunkter istedenfor mitt eget.

Tror jeg går og kjøper meg en løk-whisky. Kanskje det hjelper...

Å vidunderlige verden på Internett

Nå har jeg sittet og dillet i timesvis med rare ting på Internett, og jeg kommer aldri til å få sove. Øynene er på størrelse med tinntallerkener etter å ha stirret i skjermen i timesvis, kun avbrutt av løkhakking og curry-steking - som ikke hjalp så mye på slitne øyne.

Jeg har knist og fnist i timesvis over en samling med lydeffekter - med alt fra tegnefilmer, TV-show, rare dyrelyder, tullete trompetlyder, musikk laget av hard-disc-lyder og andre effekter. Så har jeg lekt meg litt med å lage lydkulisser, men jeg ble litt opphengt i selve programmet og fikk ikke gjort så mye konkret. Ære være de som lager freeware, men hvorfor kan de ikke prøve å følge standarder? Ugh... kanskje jeg setter for høye krav.

Erh...hrm. Dada dada dada dada er erhe.. yeah Beavis. Noooo! Niih! Caching. Frrrrrrrooaawwrgrreouwwl - fade out....

Om lesevaner...

Jeg var visst blitt utfordret av Bingo uten å ha den ringeste idé om det før jeg leste bloggen til Siv. Dette er altså en kjedebloggingspost om bokvaner.

Hjemme i Norge flyter det over av bøker. Vi har bøker i hyllen på soverommet, i hyllene i stuen, i hyllen i gangen, i stabler på stuegulvet, i hyllene på kjøkkenet, i kasser i kjelleren – og det ligger helt sikkert noen på badet også. De eneste jeg har sånn noenlunde kontroll på er fagbøkene mine og de ca 80 kokebøkene på kjøkkenet, men jeg kan jo ikke si at jeg har lest dem fra perm til perm. Jeg har over hodet ingen mulighet til å ha oversikt over dette fra Italia (ikke at det hadde hjulpet så mye om jeg var hjemme heller, tror jeg), så jeg tenkte jeg skulle svare ut i fra min situasjon her i Bologna.

1. Hvor mange bøker eier du?
Hvis jeg bare skal telle de jeg eier, så blir det stusselige ni og en kvart. Det er inkludert et SuDoku-hefte, en italiensk lommeparlør og noen oppkopierte kapitler av Foundations of Statistical Natural Language Processing. (Italiensk tolkning av åndsverkloven: hvis du bare kopierer 20% av en bok – så er alt i skjønneste orden.) Hvis jeg derimot skal ta med alle jeg har lånt også, så er jeg oppe i svimlende hmmm... skal vi se, skal vi se... fjorten og en kvart! Ikke medregnet kladdebøker...

2. Hvilken bok var den siste du kjøpte?
Den aller siste jeg kjøpte var vel “Analog & Virtual Analog, Come funziona un sintetizzatore” (hvordan funker en synth) av Enrico Cosimi. Har en sterk følelse av at forfatteren er en kompis av foreleseren min. Boken selges kun i Roma, og siden foreleseren vår bor i Roma måtte vi kjøpe den direkte av ham. Hmm. Den siste skjønnlitterære boken jeg kjøpte var “I classici Disney nr. 343”. Og jeg vil ikke høre et ord om at Donald-pocket ikke er hverken skjønnlitteratur eller bok. Det ligger i ordet, pocket-bok!

3. Hvilken bok var den siste du leste?
Den aller, aller siste jeg leste var den om synthene, men den siste skjønnlitterære boken jeg leste var Madonna-gåten som jeg fikk til jul. Ellers har jeg til stadighet begynt på “Harry Potter e la pietra filosofale” – men det tar tid å komme i mål, gitt.

4. Nevn fem bøker som betyr mye for deg og som du har lest mer enn tre ganger.
Jeg har begynt på den italienske Harry Potter-boken minst tre ganger... Teller det?

5. Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg:
Jeg tror de fleste bloggerne jeg kjenner allerede har vært innom denne greien, men jeg kan jo utfordre Astrid ;-)

One down!

Første eksamen er unnagjort, og det gikk kjempefint. Litt på engelsk, det meste på italiensk og resten på tegnspråk. Her er eksamensprosjektet mitt. Det låter ikke veldig fint, men jeg fikk i allefall vist en del prinsipper.